Når babyen kommer for tidlig – og alt forandres

“Vi visste ikke at det var et pustestopp. Bare at han plutselig ble stille. Vi ringte 113 – og
havnet på legevakta, så Tønsberg sykehus. En halvtimes kjøretur. Men det føltes som flere
døgn.”
Flere av foreldrene vi har snakket med forteller om det samme:
Et lite, sårbart liv som trenger alt – og en hverdag som plutselig handler om overvåking,
alarmer og frykt for det usynlige.
“Vi hadde henne hjemme. Men vi følte aldri vi kunne forlate huset. Ikke uten å vite
oksygenmetningen. Ikke uten å se det på en skjerm.”

Det handler ikke bare om prematur fødsel – det handler
om alt etterpå

Å få et barn for tidlig endrer livet. Ikke bare fordi babyen er liten og sårbar, men fordi du som forelder blir kastet inn i en tilstand av konstant beredskap.
“Det var som om jeg sluttet å puste sammen med henne. Hver lyd kunne bety noe. Hver stillhet var skummel.”

Noen foreldre forteller om å bli eksperter over natta. På målinger, metning, pust, hudfarge. Andre beskriver en tilværelse preget av uro for å sove. Ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke tør. “Jeg ville ikke sove uten at noen passet på. Selv om vi var hjemme. Selv om det ‘gikk bra’.”

De små seirene – og den store ensomheten

Foreldre til premature barn beskriver en todelt reise. På den ene siden: kjærligheten og
gleden over et lite menneske som kjemper seg sterkere dag for dag.
På den andre: ensomheten i å stå i noe få forstår.
“Folk sa: Nå er hun jo ute av sykehuset. Nå er det over. Men for oss begynte det først da.”
“Det var så mange som spurte hvordan hun hadde det. Ingen spurte hvordan jeg hadde det.”

Når hjemreise ikke føles som trygghet

Mange forteller at hjemreisen fra sykehuset ikke alltid føles som en lettelse. Den kan tvert
imot forsterke følelsen av ansvar – og frykten for å overse noe viktig.
“Vi gikk fra sykepleiere, maskiner og overvåking – til stillhet. Det var brutalt.”
“Alt var nytt. Ingen alarm. Ingen å spørre. Bare meg og frykten for å gjøre noe feil.”

Du er ikke alene – og du er ikke urimelig

Å bekymre seg er normalt. Å være overveldet er normalt.
Å ønske seg trygghet, selv etter at babyen er «friskmeldt», er ikke et tegn på svakhet – men
på kjærlighet.
“Jeg ønsket bare å få være mamma – ikke sykepleier. Men det gikk ikke.”
“Vi trenger mer støtte, også etterpå. Ikke bare når babyen er i kuvøsen.”

Derfor finnes vi

BabySensor er laget for foreldre som har kjent på ekte uro – og som trenger mer enn en
tradisjonell babycall.
Vi måler puls, oksygenmetning og temperatur. Men det viktigste vi gir, er trygghet.
Ikke for at du skal være redd. Men fordi du fortjener å slappe litt mer av.
Fordi ingen skal måtte gjette seg til hvordan babyen har det.
Fordi du fortjener å sove – og vite at noen passer på.

Del med noen som trenger det

Har du vært der selv – eller kjenner du noen som står i det nå?
Del gjerne videre. For ingen skal måtte stå alene i det som kan være livets mest sårbare
kapittel.